Prisen for vitenskapelig ansatte

Jeg sitter på jobb i min favorittresepsjon, i mitt treningssenter. Det er stille nå på sommeren, jeg kan blogge og lese elektroniske aviser. Og drikke kaffe og bestille t-skjorter med påskriften "I love carbs" over nett. Jeg er i godlune, fornøyd og forventningsfull rett og slett (jeg gleder meg til å gå rundt i den t-skjorten). Men så. Det kommer en ferdigtrent kunde forbi meg. Hun stopper, snur seg mot meg og spør: "Hva koster det for vitenskapelig ansatte ved universitetet å trene her?". Jeg blir morsk innvendig. Jeg misliker antydningen hennes, som helt sikkert er utilsiktet, for hun forholder seg kanskje daglig til distinksjonen mellom "vitenskapelig ansatte" og "administrativt ansatte". I mine ører insinuerer hun at vi her tilbyr den ene gruppen en bedre pris enn den andre. Og at en professor dermed må punge ut mindre (eller mer) for å delta i såkalt helsebringende aktiviteter enn en som jobber i teknisk avdeling. Jeg klarer ikke å kvele lysten til å irettesette. Så jeg opplyser om prisen, før jeg humørløst legger til: "Det er ikke forskjell på om man er vitenskapelig eller administrativt ansatt. Alle ansatte betaler samme pris". Hun ser litt forfjamset ut og slikker seg på piercingen som blinker i munnområdet. Hun forstår sikkert ikke hvorfor jeg virker streng. Jeg forstår det ikke helt selv heller. Det er en intuitiv reaksjon fra min side, innarbeidet gjennom utallige møter i denne resepsjonen med professorer og amanuensiser som krever særskilt service på bakgrunn av sin tittel og posisjon. Og det kan jeg ikke tilby dem.

Jeg elsker karbohydrater

T-skjorte til feriebruk

Jeg fikk en t-skjorte med denne påskriften for snart to år siden. Men jeg turte ikke å bruke det ellers praktiske og slitesterke plagget i Oslos gater. Så jeg pakket ulveskjorten i kofferten da jeg dro til Egypt en langhelg i februar 2010. I Kairo, Afrikas mest folkerike by med sine 20 millioner innbyggere, bar jeg den uten blygsel. Med rak rygg, god holdning. Jeg spankulerte rundt i Khan El-Khalili, det berømte basarområdet, og lot budskapet lyse mot forbipasserende, lyse mellom vannpiper, krydder, smykkestein og magedansdrakter. Foran Keopspyramiden stilte jeg meg opp og lot meg avbilde med utstrakte armer, og dermed erklæringen på brystet svært iøynefallende for (de ytterst få) betrakterne av bildet. I Kairo zoo ble jeg lokket inn i et urinstinkende skur bak løveburene og lurt til å holde en vanskjøttet løveunge, stadig iført ferie-t-skjorten. En av dyrehagens mange fotografer oppfordret meg til å smile idet han knipset dette høyst forglemmelige øyeblikket. Jeg har ikke brukt t-skjorten på lenge. Det skyldes antakelig at jeg ikke har besøkt andre land og kontinenter på en stund. Jeg skal muligens ta danskebåten seinere i sommer. Da kan det hende jeg pakker med meg ferie-t-skjorten.

I rute

Jeg sitter på Bergensbanen i vogn 4, retning øst. Litt over halvveis i turen har jeg duppet av, men våkner når toget står i ro på Geilo. Det striregner utenfor. Inni vogn 4 har jeg det lunt, komfortabelt og romslig ettersom jeg har fått en hel sittegruppe for meg selv. Gjennom togruten kan jeg observere et stykke menneskelig samhandling som foregår på perrongen. Jeg stirrer oppslukt på den lille scenen som utspiller seg. De der utenfor enser meg ikke. I kraftig nedbør på Geilo skjer det at konduktøren må avvise tre tyske turister iført regnponchoer fordi de har med seg sykler som ikke er registrert for togreise. Den ene av dem, en kvinne, gjør seg til talsperson for den lille gruppen. Hun utbryter selvrettferdig og med stram tysk aksent: "But we bought tickets!". Konduktøren viser ingen nåde, han kan ikke omgå regelverket, selv ikke for en gjeng tyske turister som rett og slett ikke visste bedre. Er det med en viss triumf han ser seg nødt til å forvise dem til ventehallen og ta et senere tog?

De to tyske herrene griper fattet rundt sine våte sykkelstyrer, vender om og triller mot ventehallen. Før de snur ryggen til meg skimter jeg tomme blikk dypt der inne i regnponchoene. Talspersonen blir hengende etter. Hun må løfte opp sekken sin fra bakken før hun kan følge etter. Men med den ene hånden på sykkelstyret mangler hun kraften og grepet om sekken som må til for å heve den fra bakken. Med klønete bevegeser gjør hun et forsøk på å rykke sekken til seg. Den faller til jorden. Hun griper om den igjen, men heller ikke denne gangen overvinner hun tyngdekraften. Sykkelen krenger. Regnet høljer. Fortvilelsen lyser. Men den tyske turisten har ikke noe valg. Hun kjemper innbitt til den ene selen er trædd innpå armen hennes, slik at sekken henger ned på siden, det ser ubehagelig ut, før hun motvillig følger etter reisefellene. Jeg sparker av meg skoene og legger beina i det tomme setet overfor mitt eget. Jeg kjenner en tilfredshet fylle meg. På denne turen har jeg holdt meg innenfor retningslinjene til NSB. Jeg har fulgt spillereglene som de norske statsbaner har utarbeidet innenfor sin virksomhet med å frakte folk over fjell og gjennom daler. Jeg er i rute.

Alger i heisen

I dag tok jeg en heis, fra første til fjerde etasje. En kvinne kom inn i heisen samtidig med meg, og hun skjøv en tralle foran seg. På trallen sto det oppstilt mange kolber, lik kolbene på bildet over. Ved første øyekast kunne det se ut som trillersken var på vei for å frakte drinker til et selskap. Men jeg innså at det grålige og grønnlige innholdet i glassene ikke kunne være egnet til å innta, selv ikke i svært godt lag. Likevel sa jeg, i et dumdristig forsøk på å være morsom: "Jeg trodde det var drinker du kom trillende med". Og så lo jeg høyt av min egen morsomhet. Latteren min gjallet ensomt i den store heisen. "Nei, det er alger" svarte damen tørt. Det kunne blitt pinlig, meget pinlig. Men heldigvis skulle algetransportøren av i andre etasje.

Stakkar Tone Sætre fra Elverum

På Dagbladet.no i dag, lørdag 18. desember klokken 12:38, kan nyhetshungrige la seg informere om at en lege ved Elverum sykehus har forgrepet seg på en jente i narkose. En stygg sak, det benekter jeg ikke. Vinklingen Dagbladet har valgt på saken er imidlertid bemerkelsesverdig. Saken presenteres gjennom en vilkårlig mors øyne. En mor som, sammen med to av sine døtre, tilfeldigvis befinner seg på det jeg antar er et kjøpesenter i julestria, helt sikkert i Elverum, akkurat idet Dagbladets utsendte traver rundt i det samme kjøpesenterets ganger for å finne en mor med noen døtre som hun kan hekte saken sin på. Slik har hun, den kløktige journalisten, gjort det: Under et bilde av en mor med to døtre som ser bekymret og pubertetssure ut på en gang deler mor sine refleksjoner rundt det inntrufne, og jeg siterer:

"Tone Sætre fra Elverum ser annerledes på det å sende døtrene til sykehuset etter at hun fikk høre at en lege der har forgrepet seg på en jente i narkose".

Akkurat. Nå ser hun annerledes på det. Datteren Linda har også fått endret sitt syn på saker og ting. Hun sier: "Jeg kommer til å tenke over dette neste gang jeg skal til legen". Jaså? Virkelig? Kommer hun til å kjenne et ubehag, med narkoseovergrepet friskt i minnet, neste gang hun sitter ansikt til ansikt med en lege som undersøker noen hovne kjertler eller en viltvoksende føflekk? I så fall synes jeg litt synd på henne. Og på moren, Tone Sætre, som denne gangen slapp å bruke egen fantasi for å kanalisere sin moderlige bekymring.

Blod i brann

I barndommen var jeg stor fan av det jeg vil kalle den tidlige Sissel Kyrkjebø. Det vil si hennes plateproduksjon og kunstneriske virksomhet for øvrig mellom 1986 og 1994. Mange av mine prepubertale dagdrømmer fikk næring gjennom utstrakt lytting til Sissel på pikerommet. Det var ikke bare stemmen, men også fremtoningen til Sissel som trollbandt et ungpikesinn på Vestlandet (Å!) i overgangen mellom tiårene 1980 og 1990. For et hår! For noen skulderputer! tenkte jeg mer eller mindre bevisst. Hun var mitt første ordentlige idol (bare Trine Rein og Mariah Carey har hatt en sammenlignbar effekt på meg siden). I kronologisk rekkefølge har jeg valgt ut en bildeserie som oppsummerer Sissel for meg. Jeg falt av lasset ikke lenge etter hun klippet av det lange håret. Jeg vet ikke hva som skjedde. Det kan ha vært at jeg i de tidligste ungdomsårene hadde behov for å distansere meg fra det jeg forbandt med min egen barnlighet og dens tilhørende musikksmak. Jeg sluttet å følge Sissels utvikling som artist. Nå forbinder jeg henne først og fremst med julemusikk, en genre jeg sjelden forholder meg til. Men det var flott å ha henne som forbilde og kilde til fryd så lenge det varte.

Sissel gjør sitt berømte pauseinnslag i Grieghallen under MGP i 1986.

Den vakre Sissel på coveret til albumet Sissel (1986). Det var nok først noen år senere at jeg aktivt begynte å lytte til platen, men til gjengjeld med voldsom entusiasme.


Jeg tror The Sound of Music med Sissel i rollen som Maria ble spilt i Bergen i 1989. Jeg var 7 år og fikk se oppsetningen. Det var stort (selv om det jeg husker best av alt er bilturen hjem etterpå. Klokken var 23 - så seint ble det jo ellers bare på nyttårsaften - og jeg fikk sitte foran i Volvoen, oppå bilputen min, med et pledd over meg).

Av høydepunkter med Sissel kunne jeg også nevnt Lillehammer-OLs Se ilden lyse som vi ivrig øvde inn i et slags barnekorformat i musikktimene i fjerde klasse (innimellom blokkfløytespillingen). Eller tegnefilmen Den lille havfruen (1989) hvor Sissel hadde stemmen til Ariel i den norske versjonen. Men jeg velger heller å trekke frem platen Soria Moria. Den kom ut i 1989 og fulgte meg i mange år. Jeg kunne alle sangene utenat. På samme måte som jeg i 11-årsalderen opplevde at Baywatch var et program med mening og substans, syntes jeg tekstene Sissel fremførte var små kunstverk. I dag forstår jeg hvordan noen kan mene at Baywatch er et overfladisk og kroppsfokusert program. Og hadde jeg hørt låten Blod i brann for første gang i voksen alder, er det tvilsomt at den ville stimulert til dagdrømmeri. Men når jeg leser de svulstige tekstlinjene blir den tidlige Sissel manet frem for mitt indre blikk. Leken, dansende og barbeint på en brennende strand.

Blod i brann

(Svein Gundersen/Stig Nilsson)

Du luktet honning i håret

Da møttes øynene våre

To armer åpnet seg

Inntil deg

Så stille du ble

Du hvisket ord som var gode

De fløt som sevje i blodet

Da lot jeg armen din

Fange min

Så leken du ble

Som nyfødt sol å danse med

Som varme bølger mot land

på en brennende strand

Barbent i sand

Sto blod i brann

Blod i brann

Jeg fikk en vårkveld i gave

Da smeltet solen i havet

Et milelangt sekund

Munn mot munn

Så dro du avsted

Og ble en drøm å sovne med